søndag 5. juli 2009

Reportasje: Ozone Mantra R09 (åpenklasse)

Etter 52 timer(mars-juli) i Mantra R09 har jeg fått meg noen erfaringer med dette råskinnet. En ting er 100% sikkert, en sånn vinge flyr man ikke uten veldig mye erfaring. Jeg har flydd pg siden juli 1993 og vært innom mye rar og tøff luft, le-roterer så det holder, sterk vind i Nord-Norge, osv... Den verste lufta er sterk le-rotor uten termikk på le-sida, lufta blir enormt rotete.

Men jeg har jo for det meste gjennom karriæren min flydd fine turer gjennom snill luft, men man husker godt de fæle turene. Best av alt er at man tar lærdom av ting man har opplevd, husker jo gode distanseturer i snill luft meget godt også. (foto: Tove)Så vingen, R09: Dette er som jeg sier for erfarne piloter, en enorm flymaskin om man behersker den og du verden kor det glir. Gjør man ikke det har du alt å tape på og ha et sånt uhyre, man blir fort skremt av stygge episoder. Av innklapp har eg jo hatt mye 30-40% i begynnelsen, som gikk over til et øre inne ettersom eg ble flinkere til og forutse ka skjedde der over hodet mitt. Det verste eg har hatt er fronten som stupte ca 90 grader foran meg, med vingen som krølla seg som et trekkspill. Det endte i kravat som eg ble med i 2 runder for eg fløy normalt igjen.

Når det gjelder kravater, fikk eg sabla mye til og begynne med. Sleit litt i flekkan, men ble aldri over en runde før eg fikk dem ut igjen. Vingen føles som eg flyr med to vinger, hver sin vingetipp som vil sitt eget løp, men sånn er det bare. Man må bare finne ut den beste måten og bli med på, faktisk stole på at det flyr dit du vil. Av og til i steinharde kjerner kan det til tider være vanskelig å benke inn og få bli med oppover. Men mye jobbing så kommer det seg, ikke gi seg vet du.

Spinntendenser har jeg ikke opplevd, hodet mitt tenker veldig på flyfart. Jeg lar heller vingen stupe for og bli med, enn evt steile. Men når jeg får meg en kraftig karamell napper jeg begge styrelinene i bunn og vel så det, men dem bli bare der et tiendel sekund. Ting skjer jo veldig fort her i "svingan", så klarer man og være litt forutsigbar går det godt an å fly dette redskapet. (foto: Tom Salamonsen) Personlig trur jeg at jeg vil ned på en dhv 2-3 på neste vinge, litt mere avslappet når man flyr laaaange distanseturer. Men tror jeg vil fly denne vingen også i 2010, kun skifte linesett i vinter. Til syvede og sist er ikke dette vingen du kjøper når du har fått trinn-5, man må bygge seg opp litt erfaring også. Og er du ikke trygg på deg selv, glem åpenklasse.

1 kommentar:

  1. Enig i allt du sier her, Stein. Jeg endte opp med å fly for lite til å handle Comp vinger, selv om jeg fløy det helt fra -92. Etter den store smellen med Dynamic AR følte jeg at det ikke funket, selv om Dynamic ARF2 var mer stabil, selv med høyere LD og fart. Tracer'en var jeg skikkelig uheldig med, siden jeg kastet nødis allerede på første tur. Dette pga nytt trim/speed system. Etter å ha fløyet denne ca 8 mnd gikk jeg ned til DHV2 og det var som å sitte i en sofa i forhold. Vil se hvordan neste Synergy blir før jeg går opp til LTF 2-3. Flott at du skrev dette, mann :-))Jeg har hele tiden forklart hvorfor jg gikk ned og nok/mye tid i luften er veldig viktig om man skal handle en Compvinge for å få den til å yte skikkelig og for å føle seg trygg. Lykke til videre med flotte, trygge turer ;-))

    Best regards

    Svein Bjørneseth

    SvarSlett